Snehvit og de syv dvergene بياض الثلج و الأقزام السبعة

Det var en gang en konge og en dronning som ingen barn hadde, og det var en slik stor sorg for dem. En dag satt dronningen ved vinduet sitt og sydde. Det snødde ute og vindusposten var av glinsende sort tre. Plutselig stakk dronningen seg i fingeren, og da hun straks så det røde blodet, sa hun; Å, om jeg kunne få en datter som var så rød som blod, så hvit som sne og så sort som ibenholt.

Da ett år var gått, fikk dronningen en datter. Og hun var nettopp slik, rød og hvit i huden og med hår så sort som ibenholt. Men dronningen døde, og da ett år var gått giftet kongen seg igjen. Den nye dronningen hans var vakker. Den vakreste i hele landet. Men hun var så ond og stolt. Og rasende var hun hvis hun trodde noen var vakrere en henne. Hun hadde et trollspeil og det var slik at når hun gikk bort til det og sa, – Lille speil på veggen der, si meg hvem er den vakreste i riket nu?. Så svarte det alltid; – Du dronning er vakrest i riket her.



Men nu vokste den lille piken opp og ble så vakker, så vakker. Snehvit kalte de henne. Og en dag dronningen spurte speilet, svarte det , – Du dronning nok vakker er, men Snehvit tusen ganger vakrere er!. Da ble dronningen så rasende at hun befalte jegeren sin å ta med seg Snehvit ut i skogen for å drepe henne. Ta ut leveren og hjerte og ta det med deg hjem, så jeg er sikker på at du har drept henne, sa dronningen. Ja, jegeren måtte gjøre som dronningen befalte, men da han skulle til å sette kniven i Snehvit ba hun så pent for seg. Hun var så søt og vakker at han ikke orket å drepe henne. – Skynd deg inn i skogen, sa han. – og lov at du aldri kommer tilbake hit mer. – Ja, det lovet Snehvit. Jegeren drepte istedet et dyr og tok leveren og hjerte ut av det og ga det til dronningen. Hun spiste det opp, og hun var nå sikker på at Snehvit var død.

Snehvit gikk langt, langt inn i skogen. Det ble kveld og hun ble så trett. Da fikk hun se en bitte liten hytte langt inne i skogen. Hun gikk inn, og det var så pent og rent og koselig der. Men alt sammen var så smått, så smått. Der var et lite bord og på det var det dekket til syv stykker. Og syv små stoler stod det der, en ved hver plass. Snehvit var så sulten, og så spiste hun litt, men hun tok litt av hver tallerken, så ble det ikke slik at en ikke fikk noe. Så satte hun seg litt i en stol, men så fikk hun se at der stod syv senger, bitte små, men så pene og rene. Hun la seg først i den ene, men den passet ikke, så i den andre, men den passet heller ikke, men til slutt fant hun en som passet, og der la hun seg. Hun sovnet, og da hun hadde sovet en stund kom dvergene hjem. For det var noen dverger som eide denne hytten. Og de var ute i fjellene og gravde etter gull hele dagen. De så straks at noen hadde vært inne i hytten deres og de fant Snehvit også. Å, så vakker hun er, sa de. De ble så glade, så glade. De lot henne få sove, og han som ikke fikk noen seng, han lå med de andre den natten, en time hos hver. Om morgen våknet Snehvit og kunne ikke skjønne hvor hun var. Da hun fikk se dvergene ble hun redd, men de sa; Ikke vær redd oss, ikke vær redd oss. Vi vil bare være snille mot deg. Så fortalte Snehvit alt sammen, og dvergene sa at hun bare kunne være sammen med dem, hvis hun stelte istand stuene og maten for dem. Og det ville hun gjerne, kan du skjønne. Men pass deg for den onde dronningen, sa de. – Hun kommer nok og vil gjøre deg noe vondt, men du må aldri slippe noen inn mens vi er borte. Snehvit hadde det godt hos dvergene, og vakrere og vakrere ble hun.

Så var det en dag dronningen spurte speilet sitt igjen. Du dronning er vakrest her, men Snehvit hos dvergene bortenfor bergene mange ganger vakrere er. Dronningen ble så rasende, for da skjønte hun at Snehvit ikke var død. Så malte hun ansiktet sitt og kledde seg ut som en gammel kjerring som gikk omkring og solgte bånd, snorer og slikt og dro til dvergenes hytte. Kjøp vakre bånd!, ropte hun. Snehvit tittet ut av vinduet i hytten. Hun trodde den gamle konen ikke kunne gjøre henne noe vondt og ba om å få se på båndene. Det var ett hun syntes var så pent, og konen sa hun kunne hjelpe henne med å snøre det på henne. Så snørte hun det så hardt at Snehvit falt om på gulvet, og dronningen løp sin vei. Da dvergene kom hjem, fant de Snehvit på gulvet, og de trodde hun var død, men så så de det stramme båndet og løste det opp. Og da våknet hun og slo øynene opp. Dvergene sa at det var nok dronningen som hadde vært her, og hun måtte aldri snakke med noen som kom slik. Nå trodde dronningen at Snevit var død, helt til hun spurte speilet igjen. 

Og det svarte som sist. Da ble hun enda mer rasende. Og nå kledde hun seg ut igjen og dro av sted. Denne gangen solgte hun kammer, og Snehvit stakk hodet ut av vinduet og sa; – Nei, jeg skal ikke ha, dvergene har sagt at jeg ikke får lov til å kjøpe noen ting. Men se denne kammen her da, sa dronningen. – Den er jo så vakker og vil være så pen i det sorte håret ditt. Ja ,Snehvit ville forsøke kammen hun, og så stakk hun den i håret. Straks falt hun om som død, og dronningen sprang på skogen. Da dvergene kom hjem, skjønte de at dronningen hadde vært her, men de kunne ikke finne noe på Snehvit som de kunne tenke hadde forgiftet henne. Til slutt fikk de se kammen og trakk den ut. Da våknet hun igjen og dvergene sa at nå måtte hun passe seg. Det lovet hun. Det varte ikke lenge før dronningen spurte speilet sitt igjen, og det svarte som før. Da holt dronningen på å revne av raseri. Og nå dro hun av gårde med epler som hun hadde forgiftet. Snehvit ville ikke kjøpe noen. – Men du kan vel spise det eplet jeg gir deg vel, sa dronningen, og holdt et rødt og hvitt eple opp foran henne. 

– Nei, nei, Snehvit ville ikke det. Ja, men da skal jeg spise den ene halvparten, så kan du se at det ikke er noe i veien med det, sa dronningen. Men hun var så lur at hun spiste den hvite delen som ikke var forgiftet, og Snehvit tok det røde. Straks falt hun død om. Dronningen sprang like hjem og spurte speilet, og det svarte; Du dronning er vakrest i riket nu. Da ble hun glad og tilfreds.

Da dvergene kom hjem, ble de aldeles fortvilet. For denne gangen kunne de ikke få liv i Snehvit. Og ingenting fant de på henne heller. De la henne i en glasskiste og la denne utenfor huset sitt og bandt kranser og la dem på kisten og holdt vakt over henne natt og dag. Og hun lå så vakker og hvit i kisten akkurat som om hun sov. Så var det en dag at en konge fra et fremmet land var der på jakt i skogen. Han fikk se kisten med den vakre Snehvit og spurte dvergene om de ikke kunne gi ham kisten med Snehvit. Han skulle passe på henne og verne om henne, sa han. Dvergene ville først ikke, men til slutt skulle han få lov. Han ba mennene sine løfte kisten opp på vognen, og da de gjorde det kom de til å riste på den.

Da falt eplebiten ut av munnen på Snehvit og hun slo plutselig øynene opp. Da ble det glede på dvergene og kongen kan dere skjønne. Han tok henne med til riket sitt og hun ble dronning. Stemoren til Snehvit skulle være med i bryllupet, og da hun hadde pyntet seg til festen og spurte speilet, svarte det; Du dronning er vakrest i riket her, men bruden tusen ganger vakrere er. Da skjønte hun at det var Snehvit som var bruden, og da ble hun så rasende at hun døde av sinne. Snipp, snapp snute, så var dette eventyret ute.

Følg oss på sosiale nettsider

Leave a Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Translate »
error: Content is protected !!
WhatsApp chat
%d bloggere liker dette: